Klar til å bære historier videre

Nesten ingenting overlever en barndom.

Noen få ting gjør det. Aldri de dyre, og aldri de noen bestemte seg for å ta vare på. Et teppe. En skjorte med reparert mansjett. Noe som er blitt så mykt at hånden kjenner det igjen før hodet gjør det.

Ingen velger hvilke. De velger seg selv.

Så følger de med ut av huset.

Gjennom den første leiligheten og den neste, gjennom flyttingen man sverget skulle bli den siste. Aldri pakket ut, aldri helt kastet — en eske som bæres ned fire trapper av noen som ikke kan si hvorfor.

Det er ikke stoffet man tar vare på. Det er rommet det kom fra.

Og en kveld tar man det frem.

Det er et barn i huset nå, og det nærmer seg leggetid, og hendene gjør noe de lærte for tjuefem år siden uten at noen sa at de lærte det bort.

Det er hele greia. Ingen setter seg ned for å lage et arvestykke. Man lager plagget godt nok til at det fortsatt er der når det trengs.